En bolle med pasta

Onsdag 20. januar 2016, omtrent klokken 19:00, spiser jeg et måltid med pasta i ostesaus på en italiensk restaurant i Fairbanks. Vi er invitert på middag, og jeg føler meg, som alltid når jeg er invitert på middag etter at jeg begynte å spise paleo, som en raring. Et snålt utskudd av et menneske, som i en moderne hverdag hvor de fleste putter maten i munnen uten noen som helst baktanke, velger, helt frivillig, å tenke mye på mat. Tenke på hvor maten kommer fra. Og spesielt, hva maten jeg putter inn i munnen min gjør med kroppen min, og hvordan kroppen min bruker maten den får servert. Jeg er, tross alt, en vandrende liten planet. På og i kroppen min bor det flerfoldige encellede organismer, såkalte mikrober. De utnummererer kroppens celler med en faktor på 10! Det bor altså flere mikrober på og i kroppen min, enn jeg har hudceller, hjerneceller, bukspyttkjertelceller, tarmceller og alle andre celler som utgjør organene mine, til sammen. Det føles litt merkverdig, at det er jeg, som prøver å spise i tråd med hva evolusjon har brukt millioner av år på å tilpasse menneskets genom å fordøye, er den som føler meg rar. Men det er et faktum. I dagens travle samfunn er det jeg som skiller meg ut fra resten av Homo sapiens i dette lokalet, som ligger plassert langs en medium trafikkert gate i Alaska.

Jeg har nettopp lest ferdig The Omnivore’s Dilemma av Michael Pollan, og klarer ikke la være å tenke på budskapet i boken, der jeg nysgjerrig titter rundt på hastige hender og glupske munner. Å spise på restaurant er en annen opplevelse her i USA, sammenlignet med Norge. Her er det vanlig å ikke lage middag hjemme, til stor kontrast fra hva jeg er vokst opp med. Restaurant er en relativt sjelden opplevelse for meg, mest fordi jeg liker å lage maten selv, og fordi jeg lever på et kreativt studentbudsjett. Her derimot, virker det som om det ‘å spise ute’ har fått en hverdagslig betydning. Kanskje er denne forskjellen like mye skyld i min selvfølte rarhet.

Jeg har bestemt meg på forhånd for at jeg har lyst på pasta carbonara. Gode barndomsminner og koselige familiestunder er dannet rundt Toros pasta carbonara saus. Jeg vet ikke om det er hjemlengselen som har skyld i mitt middagsvalg, eller om det er hjernens lyster som styrer showet i kveld. Men av mangel på komfort over å bruke tre ganger så lang tid som mitt middagsselskap, og ti ganger så lang tid som alle andre her inne, velger jeg ‘safe’ og går for pasta med ostesaus. Middagsvalget mitt er ikke særlig paleo-vennlig. Det er vel bare grønnsakene ved siden av tallerken som er ‘ja’ mat ifølge retningslinjene vi følger. For ikke å glemme Alaska rekene jeg bestilte, men hvor servitøren og jeg hadde en liten kommunikasjonssvikt som resulterte i pasta med ostesaus, uten kjøtt. Skalldyr i dette tilfellet. Tanken var at skalldyrene har hatt det fineste livet av proteinvalgene på menyen. Litt hyklersk innser jeg i ettertid, fordi jeg antar at osten ikke akkurat kommer fra en glad ku.

Omtrent halvveis ut i middagen begynner magen min å protestere. Det er, heldigvis, som den kalde krigen, ingen kolossale slagmarker og jeg har det etter omstendigheten ganske bra. Jeg liker å spise det jeg får servert. Det er et sånt menneske jeg alltid har vært. Nå derimot, er konsekvensene over noen matvalg så utslagsgivende at jeg har gjort opprør mot en av mine gamle verdier. Jeg synes for eksempel at det er ganske vanskelig å spise industrielt fremstilt kjøtt. Okser som står til knes i sitt eget tiss og bæsj, foret på mat de ikke er tilpasset å spise, lever, i mine øyne, et miserabelt liv. Patrioten i meg sier at det ikke er slik i Norge. Likevel, dette er ikke matproduksjon jeg vil være med å støtte, uavhengig av land. Dessuten endrer kjøttkvaliteten seg, og fettsyre-ratioen blir mer pro-inflammatorisk når herbivoren er foret på noe annet enn gress.

Jeg spiser opp hele bollen med pasta. Pastaen har jo hatt minimalt med lidelse, og jeg har heller ingen groteske bilder på netthinna over pastaens triste liv. Det vil si, inntil nå. Det må litt tanke til for å forestille seg pastaens vei til min tallerken. Men jeg er ganske sikker på at ingen kornslag liker sprøytemidler. Ingen planter liker monokultur. Jorda har nok forurensing i omløp allerede. Vel, ingen arter liker monokultur. Kanskje bortsett fra oss. Til de fatale konsekvensene en dag banker på døra, og vi må åpne opp, og sier da: «Oh shit, dette var jeg ikke forberedt på!»

Buksa jeg har på meg er blitt en tanke strammere i livet. Jeg er veldig fornøyd, fordi buksa er en størrelse mindre enn jeg vanligvis bruker. Men dermed også, litt trangere. Det vil si, den var helt perfekt før jeg spiste middag. Oppblåstheten jeg føler akkurat nå er ikke subjektiv, jeg får den bekreftet når jeg kommer hjem. Speilbildet lyver ikke. (Det samme kan ikke sies om mannfolk.) Men bortsett fra en bulende mage, føler jeg meg fortsatt ok. Det er ikke før natta kommer sigende at jeg virkelig merker karbohydratene på kroppen. Jeg er urolig. Får ikke sove med en gang, som jeg ellers gjør. Blir liggende å tenke. Det er vanskelig å finne en behagelig stilling. Klokken 04:15 våkner jeg, gjennomsvett og stresset. Jeg har drømt ekle, negative drømmer. Jeg føler meg lettere uvel. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd at jeg begynte å bli syk. Hadde dette vært min hverdag, tror jeg at jeg hadde blitt vant til at dette var vanlig! Resten av natten sover jeg lett. Og når jeg våkner, føles det som en søvnløs natt. Huden min er livløs og jeg har poser under øynene.

På skolen, torsdag 21. januar 2016, klokken 09:45 blir vi tildelt sjokolade i timen. Bare tanken på at det står sjokolade på pulten min gjør at jeg får vann i munnen. Hjernen har cravings. Jeg må flytte koppen med sjokolade ut av syne, og etter en halv time klarer jeg fokusere på forelesningen. Jeg spiser ikke sjokoladen. I neste time har hjernen min en periode med ‘shut down’. Det er lenge siden sist. Men før, så lenge jeg kan huske, har dette vært vanlig for meg nesten hver dag. På ungdomsskolen, videregående og universitetet. Det hjelper ikke at forelesningene er dødsspennende. Hjernen min trenger en pause. Det er ikke soving, men hjernen min blir liksom ufokusert og blikket slørete. Jeg liker å sitte på første rad. Så, det er i grunnen ganske pinlig. Men overraskende nok, siden jeg begynte med paleo har dette bare skjedd en håndfull ganger. Alle, bærer fellesnevneren av raffinerte karbohydrater fra korn, påfølgende dårlig søvn og hjerne-‘shut down’. Cravingsene fortsetter hele dagen.

Forskning har vist at fordøyelsessystemet vårt er direkte koblet til hjernen via Vagus nervus og det enteriske nervesystemet. Nye funn har funnet sammenhenger mellom mikrobene, det vil si hovedsakelig bakteriene, som befinner seg i tarmsystemet vårt og hjernen. Jeg tenker dermed: er det så usannsynlig at ved å spise store mengder raffinerte karbohydrater gir jeg mat til ‘feil’ bakterier, slik at de faktisk forsterker cravingsene mine? Bakterier har en kort generasjonstid, og de vil jo som oss alle, ha mat for å overleve. Akkompagnert av ustabilt blodsukker, og et grønt lys i belønningssensteret i hjernen er det mange faktorer som er med på å gi meg cravings. Men den store forskjellen nå, er at jeg vet hva disse karbohydratene gjør med kroppen min. Jeg forstår hvorfor kroppen min reagerer som den gjør. Og jeg kan velge å la være å spise mat som kroppen min ikke har bruk for, fordi jeg har kontroll!

Nå føler jeg meg egentlig bare rar, fordi jeg sammenlignet meg selv med andre. Jeg er unik, akkurat som du. Og det er min jobb å lytte til signalene kroppen min, magen min, mikrobene mine, hjernen min, sender ut, slik at jeg fungerer optimalt. Det betyr at jeg kommer til å fortsette å skille meg ut, men på en bra-rar måte, fordi jeg er fullstendig tilstede med maten på tallerken min.

Og, PS: derfor spiser jeg ikke pasta igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s